13 år siden jeg blei opperert for svulst på hjernen.

Idag er det 13 år siden jeg blei opperertfor svult på lillehjernen.
Er en rar dag. Er en merkedag en sånn man ikke feirer man bare vet om. En dag man gjør seg tanker, om og leve dø osv. Vet det høres rart ut. Men har full kontroll på dagen. Det er ikke sjans for at den går meg hus forbi.

Da jeg var syk, så skreiv mamma ei dagbok.Bare for og få ut sine egene tanker så ho ikke skulle bli galen.
Nå skal jeg Skrive om dagen hennes. 26 januar 1996


Tidlig morgen,

I natt har både Kine og jeg sovet. Vi har været våken når sykepeleieren har kommet inn med medisin til Kine. Kine får medisin intravenøst. Denne medisinen får hun for og dempe trykket inni hjernen. Legen vår i går fortalte at svulsten i hode er stor, og at den sannsynelig har ligget der siden Kine var liten. Det er den som er årsak til at hun er så "Keitete" Svulsten ligger og trykker på den delen av hjernen som styrer balensen. Den ligger også å trykker på urinveiene, og det er det som har gjort at hun har vært plaget med infeksjoner, væting, seint tørr o.l.
Nå i morgentimene er jeg nokså rolig. Jeg har enda noe av den roen som Dr. Ingebriktse klarte og gi meg i går. Men jeg kjenner at uroen er på vei....Kine ligger fremdeles i senga, ho smådormer. Gruer meg fælt, men er realtivt rolig.

Kine er meget skuffet over Rikshospitalet. Vi hadde jo pratet om at dette sykehuset var det beste i landet, men hun har nok assosisert det med selve bygget, og ikke så mye med legestanden.Bygningene her er helt forferdelige, murpussen formelig detter av veggene. Her treges vireklig ett nytt sykehus. Likedan plassen!!Det er klart, det er jo ikke plass til foreldrene her, men man skulle ikke tro at R.H er en del av 1996, Jeg forstår jo problemet, men det er vondt å måtte gå fra ugene våre når de trenger oss som verst. Jeg er har diskutert meg frem til at jeg har fått ligge hos Kine i natt, men fra og med i dag må jeg ned på hybel i byen. For Kine er dette med på og skape angst, Den natten som kommer i natt, er jo ikke så farlig. Kine kommer jo til og være nokså slov. Det er jo en stor opperasjon, så hun vil nok sløve en stund.

Kine blei glad for de skulle spare så mye av håret som mulig. Hun er nokså redd for og måte venner og familie uten hår. Vi vet jo alle at det med håret ikke betyr noe i denne situvasjonen, mne ho er jo i en vaskelig aldrer med hensyn til dette.Sykepleierene her på Nevrologisk avd,post 2 er veldig søte. Ett par av dem har god konatk med Kine.

kl 10.30-12-30

Kine er under opperasjon. Jeg har det fælt gråter mye. Heldigvis er Terje og Reno på vei til oss. Jeg fikk ikke lov til og være hos Kine til hun sovnet. det var fælt både for emg og for Kine. En grusom avskjed!! Jeg håper bare ikke Kine oppfattet hvor grusomt det var for meg. Jeg er nokså redd for at jeg skal overføre redel og deperisjon til henne. Jeg blei sendt avgårde med ett nøkkelknippe og ei håndtegnet tegning av veien ned til den hybelen hvor jeg skal bo.
Sitter alene nå der Dette er en vondt opplevelse. Så liten og redd har jg aldri vært. Håper ved min Gud at dette går bra!!
Mamma ringte, det var godt selv om jeg hoppet himmelhøyt ved den minste lyd. Når telefonen nå ringte trodde jeg hjertet mitt skulle stoppe.Mamma lovet og ringe svigermor og svigerfar.

Det er faktisk litt rart. Selv om jeg blir urolig hver gang jeg er alene, er det godt å få være alene nå. Jeg er veldig deperimert. synes livet er blitt så vanskelig.. på bare få dager er livet vårt blitt helt forander. jeg savner reno og terje. hele tiden må jeg ta meg sammen. nå er jeg alene, så nå gråter jeg..klarer ikke være her, går opp på sykehuset igjen..

Ettermiddag

Det er over!! Legene tror det gikk bra! Dr. Lundar, som operrete virket fornøyd. alt har fulgt planen, og det lover bra. Så langt så vel!!Vi er blitt informert om at første "prøve" ser ut til og gå i vår favør. Det er svært usikkert, men vi er forsiktige opptimister. Fremdeles er det mange skjær i sjøen. Terje og Reno har kommet inn til oss. Det blir Kine glad for og oppdage i morgen. Vi er inne på postopperativen nå i kveld, men kine må ha absolutte ro, så vi gikk med en gang. Hun glippet så vidt med øynene og ynket seg i søvne, dette gjør nok sabla vondt. Den sykepleieren som passet Kine der inne, var utrolig søt. Hun forklarte alle tingene som blei gjort men henne under opperasjonen og nå like etterpå. Min "store,sorte klump" begynner nå og løsne seg opp. Jeg har spist mitt første måltid mat, og jeg er i godt humør. Hvis ingen telefon ringer fra sykeshuet nå i kveld vil jeg sove godt i natt. Legene sier vi trenger det, for det kan bli noen tøffe dager de neste.

Senkveld

Telefonen ringer, det er Kine som har spurt etter oss. Vi løper bort. Det var utrolig godt å se jenta var kviknet til. Selv om de foreløpige prøvene iallefall ikke ser helt gale ut så er faren ikke over enda. Humøret mitt nå i kveld er bra. De små optimistiske meldingene Dr.Lundar ga etter opperasjonen har gjort vi føler oss veldig høyt oppe i kveld. Kine var veldig sløv men ho var i realtivt god form. nå må vi bare håpe...


Jepp dette var dagen i dag og det er godt og lese at jeg var på bedringens vei men synes det er så vondt og lese om mamma sine føleser og tanker. Vet ikke hvor mange ganger ho har sagt, jeg trodde aldri vi skulle ha ei ny påske sammen osv. Det og få ett alvorlig sykt barn er en ubeskriveldig sak. Av og lese dette før man ett lite innblikk. Jeg håper aldri jeg havner der. Håper aldri det skjer meg. Og være selv, og oppleve noen syke er to forskjellige ting.

Så mamma, takk!! Takk for du kom igjenom alt. Takk for at du var der, Takk for du er her!! Vanvittig glad i deg!

Jeg er glad for at jeg finnes og har opplevd og opplever alle disse fine tingene.-det og være mamma er virkelig det støreste av det!! Dette er ingen trist dag, ingen glad dag men en dag jeg husker, en dag jeg tenker og en dag jeg virkelig vet at jeg elsker mammaen min overalt på jord!!